|
| . |
Føtter.
Nesten alle har dem, i minst to utgaver. Hvilken praktisk fetisj å ha - helt ufarlig, og man får dobbelt utbytte. Æsj, sier andre og tenker på svette bein og sure tær (som stort sett lukter det samme som svett kuk). Smak og behag er forskjellig (men ikke så forskjellig)!
Av Barbeint
Føttene er ikke bare en "transportør for sjelen", som Frans av Assisi ville sagt. Soneterapeutene ser dem som et speilbilde av menneskekroppen - hvert punkt under sålene tilsvarer ett eller annet organ. At de kryr av erogene soner, veit de fleste.
Hender og føtter består av like mange bein som resten av kroppen til sammen. Det er derfor de er så vanskelige å tegne. Jeg husker en klassekamerat fra barneskolen, han var mester i Tarzan-bilder og alle mumlet av beundring hver gang han hengte opp en ny muskelbunt på oppslagstavla. Men beina endte alltid i et tykt grasteppe som gikk til skinneleggen. Tarzan-mesteren betrodde meg i et avslappet øyebtikk at han gjorde det fordi han aldri fikk til føttene. Tanken på dette slo meg mange år seinere da jeg så Tom of Finlands tegninger. På Kunst- og håndverkskolen bestemte jeg meg for at om jeg aldri lærte å tegne en menneskokropp, skulle jeg i det minste få til beina. Som den materialist vår anatomilærer var, begynte han nederst: "Hvis ikke figuren står skikkelig på fundamentet, har den ikke noen forankring i rommet!" Amen.
Føtter har vært gjenstand for erotisk interesse gjennom alle tider, selv om "fotfetisjisme" er et nytt ord (litt nyere enn "homofili"). En ottomansk bey hadde to slaver til å slikke føttene sine hver kveld fordi det "kilte så deilig". I vikingmytologien (den eldre Edda) finnes en historie der ei jotunjente hadde fått lov å plukke seg ut en mann blant æsene (som erstatning for at de hadde drept faren hennes). Med en liten catch: hun fikk bare lov å se beina. De laina seg opp bak et forheng med føttene synlig nederst. Hun valgte ut de største og flotteste labbene i trygg forvissning om at de tilhørte den vakre Balder - men det ble en dårlig match: hennes kommende mann ble havguden Njård. Og hun som bare trivdes i fjellet... Moral: du skal ikke bare gå etter beina!
Da aids'en kom, gikk det noen år før man oppdaget at det gikk an å beskytte seg med kondom. Mange opplevde en seksuell tørrleggingsperiode, hvor alle former for genital sex ble farlig. I USA oppsto det fetisj-organisasjoner for homofile menn som ønsket å prøve alternative utløp for sexlysta, og fotklubbene var en stund blant de største gayklubbene med flere tusen medlemmer.
Internett har blitt en velsignelse for alle skjulte subkulturer. Lave "trykkingsutgifter" og relativ anonymitet gir en lav terskel for å spre informasjon og skape kontakt. Fotgruppene har eksplodert, fotfetisj-websider får tusenvis av besøk i året (barbeint.net er hittil sett av nesten en halv million), og storsamfunnet begynner å ta hensyn. Den tidligere norske fotkdubben Natt+Dag ble presentert i Lørdagsrevyen i forbindelse med en billedbok om fetisjer. Noen videoprodusenter har etter aksjoner fra amerikanske fot-miljøer begynt å lage filmer hvor kameraet ikke stopper ved kneskålene! Så verden går da litt framover, ikke...?
Noen spørsmål jeg har hørt, og hva jag ville svart (om jeg fikk tenkt meg om):
- Hva er det egentlig som er erotisk med føtter?
Det samme som er erotisk med resten av kroppen: hudfølelse, lukt, utseende. At de ikke vises fram til vanlig (i motsetning til feks. hender), er også med å gjøre dem eksotiske.
- Har du "vanlig" sex også?
Absolutt. Se på det som en "bonus", et tillegg til de andre tinga du kan ha glede av.
- Kyssing av føtter som tegn på underkastelse - liker alle fotfolk sm?
Noen av oss ja, men ikke alle. Fot- og s/m-fetisjer kan godt kombineres, og slikking av føtter og boots er vanlig i sm-forhold. Dermed ikke sagt at alie fotfolk lengter etter å underkaste seg - noen liker beina for deres egen skyld.
- Hva med bakterier?
Om du ikke går barbeint i gatene eller i pillråtne joggesko, er det ikke mer enn på resten av kroppen. Du trenger ikke være nydusja. Spytt inneholder basestoffer (som mild såpe). På nasjonalgalleriet i Firenze bruker de menneskespytt til skånsom reingjøring av historiske malerier, så det burde være bra nok til føtter også! Er du paranoid eller i tvil, kan du jo skylle munnen etterpå med vodka, whisky e.l. og la det bli i munnen et minutts tid. Fotsopp er sjelden, og fjernes med salver du får på apotek.
- Liker du kvinneføtter?
Jeg regner meg som homse, og dermed titrekkes jeg av menns føtter, ikke kvinners. Menn har vanligvis større bein med grovere fotsåler, noe jeg digger (andre foretrekker små, myke føtter - de som har det, behøver ikke føle seg utestengt fra det gode selskap).
- Fins det lesbiske fotfetisjister?
Sikkert. Jeg har inntrykk av at lesbiske er mindre redde for å vise fram føttene sine. Kanskje de har et mer naturlig forhold til det, og derfor ikke trenger noe fetisj-begrep for å få det med i sexlivet? Det er iallfall ikke noen lesbiske fotfetisjklubber, så vidt jeg vet.
- Betyr det noe hvem beina tilhører?
For meg, ja. Det blir som med andre fetisjer. Noen menn har f.eks. så sterk penis-fiksering at de kan suge gjennom et hull i veggen uten å vite hvem som står på den andre siden. Jeg tar bare av hvis jeg også tenner på typen i utgangspunktet. På den andre siden - om en fyr har velskapte føtter, kan det godt hende at toteransen øker en smule ...
- Hvordan komme i kontakt med fotfolk?
Det fins pr. idag ingen fot-klubb i Norge for menn som liker menn. Men på denne hjemmesiden (www.barbeint.net) kan du iallfall sende epost med spørsmål om emnet. Vi har også en lærklubb hvor fetisjfolk trives bra: SLM-Oslo. De har treff annenhver lørdag i Grønlandsleiret 73, og det hender man ser fot-action (støvelpussing, fotmassasje etc.). Bare husk på at det er kleskode ved inngangen. Se slm-oslo.no. For noen år siden hadde vi "FootZone"-fester der. Det var fot- og støvleparties med eget barfot-rom hvor du måtte ta av deg på beina for å komme inn. Blir det interesse for det, kan det arrangeres igjen. Ellers lages det "kinky-parties" på enkelte fredager hvor også fotfolk kan komme.
(Fra tidsskriftet Løvetann, nr. 4 - 1999)
Tilbake til Barbeint Startside
